Bruk av kultur

Tidligere i år ble jeg bedt om å skrive en tekst til Kulturdirektoratet om bruk av kultur. Den mer konkrete problemstillingen jeg ble utfordret til å skrive noe om var: hvem faller utenfor kulturbruken slik den måles i dag og hvorfor?

Dette er ikke et spørsmål jeg har forsket direkte på, så mitt svar var basert ulike problemstillinger med utgangspunkt i både profesjonelle og private refleksjoner. Som professor i musikkteknologi ved Universitetet i Oslo har jeg mest kompetanse til å reflektere over musikk, men jeg har også noe erfaring med interaktiv dans og installasjonskunst. I tillegg har forskningen min nå dreid seg mot lydkunst, visuell estetikk og arkitektur. I teksten begynte jeg med å problematisere musikkbegrepet og gikk deretter over til å fokusere på tre temaer jeg tenker er viktig i fremtidig kulturpolitikk: aktive opplevelser, bakgrunnsopplevelser og kunstig intelligens.

Hele teksten er klippet inn under.

Hva er musikk og hvor oppleves den?

Min forskningsaktivitet dekker to relativt nye subdisipliner innen musikkvitenskapen: musikkognisjon og musikkteknologi. Jeg har særlig forsket på musikk og kroppsbevegelser, fra lydproduserende handlinger hos musikere til lydakkompagnerende bevegelser hos folk som opplever musikk. Musikk har i lang tid blitt studert med utgangspunkt i noter, i nyere tid også som lyd. Den “kroppslige vendingen” vi har sett i flere disipliner har også nådd musikkvitenskapen gjennom det vi ofte definerer som en kroppslig fundert musikkognisjon (Leman 2008). Her er utgangspunktet at musikk er et multimodalt fenomen hvor særlig lydlige og visuelle impulser spiller sammen. Dette har i stor grad vært upløyd mark, og ved UiO har vi gjennom to tiår ledet an i den internasjonale forskningen på hvordan musikk påvirker mennesker som helhet gjennom ulike sanseinntrykk (Godøy & Leman 2010). Dette er med på å utvide forståelsen av (kunst)musikkbegrepet fra å være intellektuelt og notebasert til å dekke ulike former multimodale kroppsopplevelser hvor musikk er en del av en helhet. Jeg kommer tilbake til betydningen av dette litt senere i teksten.

Jeg har tatt med meg en slik multimodal og kroppsligkognitiv tilnærming når jeg underviser og forsker innen musikkteknologi. Her tenker jeg på musikkteknologi bredt, som læren om hvordan ulike verktøy benyttes til å lage, oppleve og forstå musikk. Dette er et fagområde i stor utvikling, særlig på grunn av den fasen av digitalisering og kunstig intelligens som samfunnet i sin helhet opplever. Musikk er ikke noe unntak, og musikkteknologi både påvirkes av og påvirker den generelle teknologiutviklingen rundt oss. Musikkteknologien lever ikke i et vakuum, men er tett integrert med ulike underholdningsteknologier: TV, film, spill, virtuell (VR) og utvidet (AR) virkelighet. Mange av disse teknologiene, og tilhørende kulturuttrykk, er drevet frem av kommersielle interesser. Jeg opplever at det er påfallende lite fokus på disse teknologiene i kulturpolitikken, særlig med tanke på hvor viktige de er for mange mennesker.

I tillegg kommer generell menneske–maskin-interaksjon, møtepunkter mellom mennesker og de ulike “dingsene” vi omgir oss med, f.eks. ringeklokker, betalingsautomater og mobil-apper. De fleste gjennomfører hundrevis av “mikrointeraksjoner” i løpet av en dag. I 2022 bygget jeg opp en database med opptak av en kort “lydhandling” hver dag. Målet var å dokumentere ulike hverdagshandlinger og deres estetiske kvaliteter (eller mangler). Det er påfallende lite fokus på slike lydhandlinger, gitt betydningen de har for måten vi lever våre liv.

Fra et ikkefaglig perspektiv vil jeg trekke frem noen av mine erfaringer som far til to jenter på 10 og 13 år. Det er sikkert forskjell på skoler, men fra det jeg har sett blir jeg slått av hvor passiviserende skolen er når det gjelder musikk og kunst. Det synges (for) lite på skolen og primært med fokus på å skulle opptre på skoleavslutninger. Da synger barna i stor grad til ferdig innspilt musikk og fokuset blir på prestasjon. Mine barn har ikke lært å spille på noe instrument på skolen og heller ikke lært en eneste sanglek av lærerne. Min eldste datter har nettopp gått ut av grunnskolen uten å ha hatt noen form for dansing i skoleregi. De har hatt besøk av Den kulturelle skolesekken noen ganger, som er fint, men noen få profesjonelle opplevelser er noe annet enn egen praksis. Det er påfallende hvor passivt skolen forholder seg til musikk som fag, og de andre kunstformene er tilnærmet ikke-eksisterende. Kunst- og håndverkstimene er fokusert på fargelegging og produksjon av sjablongbaserte uttrykk. Jeg har dessverre sett lite fokus på kreativitet og nysgjerrighet.

Jeg har derimot blitt svært positivt overrasket over hvor godt musikkorpset fungerer på vår skole. Erfarne og musikkutdannete instruktører tilbyr et høykvalitets musikktilbud på breddenivå for de yngste og mer spesialisert for de eldre. Jeg har ikke selv korpserfaring, men har gjennom øvinger, stevner, seminarer og leirer opplevd hvor mye korpsbevegelsen bidrar til barns musikkopplæring og -opplevelser.

Som inngiftet i en latinamerikansk flyktningfamilie har jeg også stiftet bekjentskap med det rike kulturlivet i innvandringsmiljøet. Jeg hadde lite innsikt i ulike minoritetsmiljøer, men har sett hvor mye som foregår av både store og små arrangementer. Noe av dette er synlig for majoritetsbefolkningen, men det er mye som ikke registreres. Det har vært interessant å se hvordan noen arrangementer er knyttet til opprinnelsesland (i mitt tilfelle Chile), mens andre er for større kulturområder (Sør- eller Latin-Amerika). Atter andre er ikke koblet til språk, land, kultur eller religion i det hele tatt, men tar utgangspunkt i å være flyktning og annerledes. Jeg opplever ikke at kompleksiteten i disse ulike perspektivene, særlig i kombinasjon med forskjellene på første-, andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere, er nok forstått.

Aktive opplevelser

I min nyeste bok, Sound Actions: Conceptualizing Musical Instruments (Jensenius 2022), presenterer jeg en modell som jeg på engelsk kalte “musicking quadrant” og som på norsk kanskje bedre kan beskrives som musikkeringsmodellen (Figur 1). Modellen bygger på begrepet musikkering etter det engelske ordet “musicking”. Dette begrepet ble introdusert av Christopher Small (1998), med hensikt å tenke på musikk som noe vi gjør, ikke som et produkt. Small foreslo derfor et nytt verb: “to music”. På norsk har vi allerede verbet “å musisere”, men det dekker de som spiller et instrument. Derfor passer det bedre å bruke verbet “å musikkere” til å inkludere alle som er involvert i en musikalsk aktivitet. Musikere musikkerer. Det gjør også publikum. Small argumenterer for at også de som selger billetter før en konsert eller vasker konsertsalen etterpå, er delaktige i musikkeringen. Han strekker dermed begrepet lengre enn jeg vil.

Figur 1: Musikkeringsmodellen er bygget opp rundt ulike musikalske roller som forholder seg til den klingende musikken i sanntid eller ikke-sanntid og skapende eller opplevende (Jensenius 2022).

I musikkeringsmodellen tar jeg utgangspunkt i en lineær forståelse av musikalske prosesser, med ulike aktører: instrumentmaker, komponist, utøver, sanser og analytiker. I motsetning til musikkteorier som kretser rundt verket, er mitt hovedfokus musikkutøvelsen. Det er gjennom utøvelsen et verk blir realisert av en musiker og opplevd av en sanser. Jeg bruker her begrepet “sanser” istedenfor “publikummer” eller “lytter”. Dette er for å understreke at musikk er en multimodal opplevelse; vi benytter alle sansene når vi opplever musikk. Hørselen er sentral, men syn er i mange tilfeller viktigere enn vi tror. Også andre sanser spiller inn. Den fysiske instrumentkontakten er sentral for musikere. Dette inkluderer den taktile materialfølelsen og den haptiske vibrasjonen i instrumentet. Lukt spiller også inn, på godt og vondt, og ikke minst er balansesansen viktig i forhold til å bevege seg til musikk. I forskningen er det nå en større forståelse av musikk som et multimodalt fenomen, både for utøver og sanser.

I utøvingsøyeblikket er det ofte flere teknologier involvert. Utøveren benytter seg av et eller flere instrumenter, akustiske eller elektroakustiske. Disse instrumentene er laget av en instrumentmaker. Tradisjonelt har instrumentmakere vært håndverkere. I nyere tid har instrumentproduksjonen i stor grad blitt industrialisert. Nye instrumenter er ofte programmert, ofte av store utviklingsenheter. Uansett om et instrument er bygget av én person eller programmert av femti, så er ofte instrumentmaking “glemt” når man snakker om musikalsk eierskap og kreativitet.

En gruppe som ikke er glemt, men tvert i mot gjerne står i fokus når det gjelder musikalsk kreativitet, er komponisten. I en vestlig, klassisk tradisjon er dette en person som “skriver” musikk, i form av melodier og tilhørende akkompagnement. Mange komponister gjør dette med utgangspunkt i egen utøvelse. Gjennom improvisasjon på et instrument oppstår musikalske ideer. Komposisjoner kan skrives ned som noter på papir, men de fleste komponister jobber i dag med ulike musikkteknologiske verktøy. Noteskrivingsprogrammer hjelper med oppsett av partiturer, men også med “automagisk” transponering av stemmer. Disse programmene kan også spille av notene med stadig bedre lydkvalitet.

Utøveren er den som skaper musikken i øyeblikket. Musikkeringsmodellen tar utgangspunkt i et musikalsk “nå”, eller hva Daniel Stern (2004) kaller det nåtidige øyeblikk. Selve utøvelsen, den klingende musikken som skapes og oppleves, er midtpunktet i dette “nået”. Utøveren skaper musikk ved å improvisere i sanntid eller ved å gjenskape ferdigkomponerte musikalske strukturer. Tilsvarende er sanseren den som opplever musikken i “nået”. Noen tenker på sanseren som en passiv “mottaker” av musikken. Fra et kroppsligkognitivt perspektiv tar vi derimot utgangspunkt i at sanseren skaper mening gjennom aktiv deltagelse. For å parafrasere Gibson (1979): vi opplever verden gjennom øyne som sitter i hodet på en kropp som beveger seg rundt.

Jeg opplever at mye av diskusjonen rundt musikkopplevelser er fokusert på en “klassisk” konsertsituasjon. Mesteparten av dagens musikk er imidlertid mediert gjennom ulike digitale teknologier (Brøvig-Hanssen & Danielsen 2016). Mange konserter benytter seg av en eller flere musikkteknologier, for eksempel forsterkete instrumenter eller stemmer. All musikk som tas opp, lagres og strømmes er også produsert. Produsentrollen har utviklet seg mye gjennom det siste århundret. Til å begynne med var det bare snakk om å gjøre et så rent og pent opptak som mulig. Etter hvert har musikkproduksjon utviklet seg til en egen kunstform som overlapper med arbeidet til både komponister og musikere (Frith & Zagorski-Thomas 2012). I tillegg har det skjedd en gradvis profesjonsspesialisering, for eksempel innen opptaksteknikk eller miksing og mastring. Men med stadig mer avanserte og brukervennlige teknologier ser vi også flere gjør-det-selv-artister som komponerer, spiller, synger, produserer og markedsfører på egenhånd (Jones 2020).

Den siste rollen i musikkeringsmodellen er analytikeren. Dette inkluderer den klassiske musikkteoretikeren som sitter lent over et partitur, men også dagens musikkinformatikere som skriver kode som kjøres på tungregnemaskiner. Jeg vil utvide forståelsen av analysebegrepet til å dekke alle former for retrospektive blikk på musikk og musikkopplevelser. Det som skiller analytikeren fra sanseren, er at analytikeren tenker tilbake på en musikkopplevelse: en ikke-sanntidsopplevelse av musikk. På samme måte som en komponist arbeider fremover, med å skape musikk som skal spilles, er analytikeren tilbakeskuende. Musikkvitere gjør dette systematisk og ofte med ulike analyseverktøy. Men det er ikke bare de som jobber på universitetene som driver med musikkanalyse i bred forstand. Jeg mener at analysebegrepet dekker alle som tenker og reflekterer tilbake på en musikkopplevelse.

I dag finner vi teknologi involvert i stort sett alle deler av musikkeringsmodellen. I boken Sound Actions argumenterer jeg for et nytt instrumentbegrep og hvordan nye teknologier er med på å endre rollene i musikkfeltet (Figur 2). Interaktive musikk-apper gjør at brukerne kan spille selv. Mange musikere produserer selv og komponister ender opp med å programmere nye instrumenter. Noen er redde for endringene som nå foregår, jeg tenker at mange av teknologiene åpner for mer aktive opplevelser for flere mennesker.

Figur 2: Nye teknologier er med på å endre tidligere musikkroller.

Bakgrunnsopplevelser

Jeg leder for tiden RITMO Senter for tverrfaglige studier av rytme, tid og bevegelse. Dette er et tverrfaglig senter drevet i samarbeid mellom Institutt for musikkvitenskap (IMV), Psykologisk institutt (PSI) og Institutt for informatikk (IFI). Målet er å utvide vår forståelse av rytme som en grunnleggende egenskap i menneskelivet. Musikk er en viktig del av forskningen til RITMO, men vi studerer også generelle kognitive mekanismer og hvordan disse kan brukes i kunstig intelligens og robotikk.

Min nyeste forskning dreier seg om å forstå mer av “bakgrunnsopplevelser”. Musikkforskningen er nesten utelukkende fokusert på det som skjer i forgrunnen, det man aktivt forholder seg til. Noe musikk oppleves i forgrunnen, f.eks. når man er på konsert, men det aller meste foregår i bakgrunnen. Det er faktisk lite musikk i heiser, men til gjengjeld er det “heismusikk” veldig mange andre steder. Mange (semi-)offentlige rom bruker bakgrunnsmusikk for å skape stemning: butikker, kjøpesentre, kaféer, venteværelser, osv. Mange spiller også bakgrunnsmusikk hjemme, på kontoret og under transport. I tillegg benyttes bakgrunnsmusikk på radio, TV, i spill og reklame.

Jeg har ikke noe empirisk underlag, men observerer at mange mennesker hører på musikk i en eller annen form, store deler av sitt våkne liv. Mye av denne musikkonsumpsjonen foregår i bakgrunnen. Hva vet vi om denne musikken og disse musikkopplevelsene? Hva gjør de med oss?

I mitt nye forskningsprosjekt [*AMBIENT: Kroppslig synkronisering til audiovisuelle rytmer* studerer vi bakgrunnsopplevelser i hverdagsomgivelser. Vi har særlig fokus på kontorer og offentlige innendørsrom. Musikk er en del av dette, men vi er også opptatt av hvilke andre inntrykk som finnes i rommene. I 2023 har jeg stått stille i et nytt rom hver dag og dokumentert opplevelsene med lyd, video og bevegelsessensorer. Det som har slått meg er hvor lite fokus det er på lydlig og visuell estetikk i hverdagsrom: kontorer, ganger, m.m. Påfallende ofte finner jeg ensfargede vegger uten tekstur og flatt lys ovenfra. Det er nøytralt og sterilt, men med få estetiske kvaliteter. I den grad det har vært fokus på lydrommet, er det satt inn lydplater i taket for å dempe refleksjoner. Imidlertid preges de aller fleste rom av ventilasjonsstøy i kombinasjon med andre former for mekanisk støy: heiser, rulletrapper, viftestøy fra datamaskiner, projektorer, kjøleskap, m.m. Dette er omgivelsene vi bruker mesteparten av tiden vår i, det er bakgrunnen for våre hverdagslige kulturopplevelser. Hva gjør det med oss?

Det finnes hederlige unntak. Noen bygg er arkitektoniske mesterverk og det er plassert kunst i mange offentlige bygg. Men hverdagsrommene, de flest av oss bruker mesteparten av tiden i, er ofte stusselige fra et estetisk perspektiv. Fra et kost-nytte-perspektiv tenker jeg at det er mye å hente i å legge til rette for flere gode kunst- og kulturopplevelser i det små. Lydinstallasjoner behøver ikke å være påkostede multi-høyttaleroppsett, men kan bygges som mekaniske deler tilknyttet ventilasjonssystemene som allikevel bygges inn i nye bygg. Alt lys behøver ikke å være hvitt og flatt, man kan bruke farger og endre lyset på en naturlig måte. Kanskje bør det tenkes mer på estetikken i hverdagsomgivelsene våre og legge til rette for kulturopplevelser i det små?

Kunstig intelligens

Det har vært mye fokus på kunstig intelligens (KI) det siste året. Store språkmodeller, som ChatGPT, har vist noe av potensialet til KI, men også mange av begrensningene. Det er ingen tvil om at KI har kommet for å bli, så det er like greit å utnytte potensialet som ligger i disse verktøyene også innenfor kunst- og kulturfeltet.

KI er mange forskjellige ting. Generelt skiller vi mellom to hovedretninger: regelbaserte og læringsbaserte systemer. Det er de siste som har fått mest oppmerksomhet i det siste, og det er disse som dekker ulike varianter av maskinlæring, herunder dyplæring. Disse modellene er basert på at de lærer mønstre i de datasettene de trenes på. De er altså ikke mer intelligente enn de dataene de er trent opp på. Det som har overrasket mange er hvor godt de fungerer når de er trent opp på enorme datamengder, i praksis store deler av internett. Dette er en styrke, men det er også med på å ytterligere forsterke den vestlige og engelskspråklige dominansen som preger internett i dag.

Vi har allerede fått dyplæringsmodeller som kan generere bilder og lyd. Snart kommer også video. Mange kunstnere er engstelige for at slike modeller vil ta jobben fra dem, med rette. Det er viktig å huske på at de nye modellene programmeres, trenes, driftes og brukes av mennesker. Så det skapes også mange arbeidsplasser med denne nye kulturindustrien. En reell utfordring er imidlertid at norsk kultur forsvinner fort i en slik sammenheng. Det vil være viktig å finne mekanismer for å sikre at norskspråklige og norske perspektiver ivaretas i kunst- og kulturformer som er basert på KI. Digitalisering og tilgjengeliggjøring av norske databaser og trening av norskorienterte modeller kan være en del av løsningen. En utfordring er hvordan man ivaretar opphavsretten fra et slikt perspektiv. Her jobbes det internasjonalt med løsninger, men de kommersielle interessene er sterke og de internasjonale aktørene ligger foran. Fordelen i Norge er at vi har kollektive avtaler og kort avstand mellom sentrale organisasjoner. Det er imidlertid viktig å legge til rette for og bruke KI aktivt i fremtidig kulturpolitikk.

Summa sumarum

Jeg har ikke svart direkte på det innledende spørsmålet i denne teksten. Jeg vet ikke hvordan kulturbruk måles og hvem som faller utenfor, men er mer opptatt av hvordan vi kan legge til rette for mer og bedre kunst- og kulturopplevelser i fremtiden. Hvis målet er å nå flere mennesker, har jeg følgende råd:

  • Legg til rette for mer aktive kunst- og kulturopplevelser der folk er: skole, fritidsaktiviteter, treningssentre, spill- og nettplattformer

  • Utnytt mulighetene som ligger i å skape estetisk bedre hverdagsrom, gjerne gjennom brukermedvirkning

  • Ikke vær engstelig for kunstig intelligens, bruk heller kreftene på å lage gode norskspråklige og norske modeller, verktøy og systemer

Referanser

  • Brøvig-Hanssen, Ragnhild, and Anne Danielsen. 2016. Digital Signatures: The Impact of Digitization on Popular Music Sound. Cambridge, MA: MIT Press.

  • Frith, Simon, and Simon Zagorski-Thomas, eds. 2012. The Art of Record Production: An Introductory Reader for a New Academic Field. Oxon: Routledge.

  • Gibson, James J. 1979. The Ecological Approach to Visual Perception. New York: Houghton-Mifflin.

  • Godøy, Rolf Inge, and Marc Leman, eds. 2010. Musical Gestures: Sound, Movement, and Meaning. New York: Routledge.

  • Jensenius, Alexander Refsum. 2022. Sound Actions: Conceptualizing Musical Instruments. Cambridge, MA: The MIT Press.

  • Jones, Ellis. n.d. DIY Music and the Politics of Social Media. New York, NY: Bloomsbury.

  • Leman, Marc. 2008. Embodied Music Cognition and Mediation Technology. Cambridge, MA: MIT Press.

  • Small, Christopher. 1998. Musicking: The Meanings of Performing and Listening. Music/Culture. Hanover, NH: University Press of New England.

  • Stern, Daniel N. 2004. The Present Moment in Psychotherapy and Everyday Life. New York: WW Norton & Company.