Det humanistiske fakultet (HF) ved UiO har eksperimentert med mikroutdanninger som gir nye muligheter for forskningsbasert videreutdanning. Sammen med prodekan Gunn Enli har jeg skrevet en kronikk i Uniforum.
Etter- og videreutdanning
UiOs høringsutkast for strategi 2030 fremhever etter- og videreutdanning (EVU) som et viktig satsingsområde, men det er fortsatt et åpent spørsmål hvordan dette skal organiseres og finansieres. Det humanistiske fakultet (HF) har eksperimentert med mikroutdanninger som gir nye muligheter for forskningsbasert videreutdanning.
Et sentralt mål i utkastet til ny strategi for Universitetet i Oslo som i disse dager er ute på høring, er at: UiO skal tilby forskningsbasert og arbeidslivsrettet etter- og videreutdanning, og bidra til utvikling av gode modeller for organisering og finansiering av livslang læring. Dette er en god ambisjon, som vi støtter og vil være med på å utforme.
Institutt for musikkvitenskap har erfaringer fra eksperimenter med mikroutdanninger som vil være svært relevante i prosessen med å utmeisle veien videre for etter- og videreutdanninger (EVU) i Norge. Med mikroutdanning mener vi ulike utdanningsformer som i dag faller utenfor det ordinære emne- og programtilbudet. Dette inkluderer komplette nettkurs, det som ofte kalles MOOC (Massive Open Online Courses). Det kan også være kortere utdanningstilbud, slik som halv- og heldagskursene som arrangeres av UiO:Carpentry. Eller det kan være intensive, samlingsbaserte kurs, slik som vinter-/sommerskoler.
Denne typen utdanningsaktiviteter passer ikke inn i dagens måte å tenke studieorganisering på, og de har ingen «verdi» i dagens system, ettersom de verken telles som forskningspoeng eller studiepoeng. De som driver med mikroutdanning ved UiO i dag, gjør det i praksis på fritiden, eller kamuflert som formidlingsaktivitet.
Vi mener at det må legges til rette for raskere, enklere og smidigere prosesser for å registrere, insentivere og belønne ulike former for mikroutdanning. Man må tenke denne typen aktiviteter som integrerte deler av utdanningsporteføljen. I mange tilfeller vil dette kunne gjøres med relativt enkle grep innenfor nåværende system. Men det krever at man gir opp tanken om at all utdanning skal gå opp i 10 studiepoeng.
Vi må tørre å åpne for å ha emner/kurs med liten studiepoengsuttelling, slik som 1 studiepoeng. Det vil kanskje kreve noe mer koordinering for å sikre at tilbudet registreres med riktig faglig nivå, mengde, osv. Men administrativ innovasjon og videreutvikling av datasystemene som er i bruk, kan bøte på dette. Vi tror at fordelene kan veie opp for ulempene og mener at det er nødvendig å tenke innovasjon på utdanningsfeltet for å møte kompetansebehovene i det 21. århundre.
Tanken er ikke at mikroutdanning skal ta over for tradisjonell program- og emnebasert utdanning. Det skal være et supplement, som også kan integreres som byggeklosser i normal utdanning. Mikroutdanningen som tilbys ved UiO i dag, er ofte spesialiserte kurs som er tenkt å gi deltakerne spesifikke kunnskaper og ferdigheter. Det er derfor de fungerer godt som EVU. Men vi ser at det også kan fungere godt for heltidsstudenter, som kan fylle på med mikroutdanning som deler av programstudiet sitt.
Problemet er at tilbudet er for lite i dag, og det er drevet av ildsjeler som ikke får uttelling for arbeidet. Det er heller ingen «business-modell» knyttet til ordningen, ettersom ingen studiepoeng følger med. Det er på tide å prøve ut om det er mulig å integrere mikroutdanning i utdanningsporteføljen. Det vil UiO, studenter, ansatte og samfunnet for øvrig tjene på. Målet er å skape en mer fleksibel og treffsikker universitetsutdanning for fremtiden.