Oppmuntring til forskning på tvers

August 21, 2010

Her er en kronikk som ble publisert i Forskerforum (7-2010).

Oppmuntring til forskning på tvers (KRONIKK)

- Paradoksalt nok opplever jeg at det er enklere å samarbeide med kolleger, både kunstneriske og vitenskapelige, i Europa og Nord-Amerika, enn i Oslo by. Det skriver kronikkforfatteren, som vil lette samarbeidet mellom ulike vitenskaper, og mellom kunst og vitenskap.

I politiske planer og festtaler snakkes det ofte om tverrfaglighet, større miljøer og synergieffekter. Men hvorfor gjør de nåværende organisasjonsstrukturene og finansieringsmulighetene det praktisk vanskelig å jobbe tverrfaglig i Forsknings-Norge? Vi som faktisk jobber på tvers, gjør det på tross av systemene, ikke på grunn av dem.

Hvorfor er tverrfaglighet viktig? For syv år siden ledet jeg et kunstprosjekt hvor vi ønsket å lage en grafisk fremstilling av dansebevegelser på et stort lerret. Med et videokamera koblet til en datamaskin utviklet jeg et lite program for å visualisere danserens bevegelser. Dette programmet skulle noen år senere vise seg å stå sentralt i min ph.d.avhandling om musikk og bevegelse. Her videreutviklet jeg dataprogrammene innenfor et vitenskapelig avhandlingsarbeid om musikkrelaterte bevegelser, alt fra lydtegning til luftgitarspilling.

Lite ante jeg den gangen om at disse dataprogrammene også skulle komme til å spille en viktig rolle i ph.d.-avhandlingen som fysioterapeut Lars Adde forsvarte ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer ved NTNU før sommeren. Adde har videreutviklet min metode til å kunne gjenkjenne symptomer på cerebral parese (CP) hos for tidlig fødte barn. Hans forskning viser at det med høy sannsynlighet er mulig å påvise symptomer på CP allerede ved 2–5 måneders alder ved hjelp av videoanalyse. Tidlig diagnostisering er av stor betydning for å kunne igangsette behandling raskest mulig. Det dataprogrammet som startet som et kunstprosjekt i 2003, har nå vist seg å fungere som et viktig verktøy i kliniske forsøk på et sykehus.

I løpet av de siste årene har metoden jeg utviklet, også blitt tatt i bruk i forskning på hyperaktivitet (ADHD) i gruppen til professor Terje Sagvolden ved Fysiologisk institutt, Universitetet i Oslo. Ved hjelp av videoopptak i forsøksburene er det mulig å registrere hvordan ulike typer rotter beveger seg i forskjellige atferdsforsøk. Etterpå kan disse videoene analyseres med samme verktøy som jeg brukte for å studere dansebevegelser, men nå med fokus på å trekke ut ulike bevegelsesegenskaper hos rottene.

Parallelt med en slik vitenskapelig anvendelse brukes disse dataprogrammene fremdeles i kunstnerisk praksis av meg selv og andre. Blant annet vil fiolinist Victoria Johnson bruke det samme videoanalysesystemet når hun snart skal avholde sin avsluttende stipendiatkonsert ved Norges musikkhøgskole.

Mitt eget og mine kollegers forskningsarbeid er eksempler på hvordan kreativitet og grunnforskning – koblet sammen med en genuin tverrfaglig innstilling og vilje til samarbeid – kan lede til resultater som ikke bare ender opp enten som kunstneriske manifestasjoner eller artikler i vitenskapelige tidsskrifter, men begge deler. Gjennom Addes og Sagvoldens arbeid har en tilsynelatende «unyttig» metode blitt utviklet til et redskap som potensielt kan få stor betydning innenfor helsevesenet.

Midt i gleden over disse positive nyhetene er det derfor uforståelig at denne typen samarbeidsprosjekter mellom kunstnerisk praksis, grunnforskning og anvendt forskning ikke har noen naturlig plass innen institusjoner og finansieringsordninger i Norge i dag. Det er to hovedproblemer her: organisering og finansiering.

En organisatorisk utfordring er den disiplinorienterte oppbygningen av institusjonene våre. Det er ikke noe galt med dette, men jeg savner muligheten for – enn si oppmuntring til – organisering av faglig samarbeid på tvers: på tvers av institutter, på tvers av fakulteter og på tvers av institusjoner i samme by eller land. Jeg opplever sjelden uvilje mot tverrfaglig samarbeid, men i praksis gjør ulike administrasjonskulturer, interne frister, saksbehandlingsrutiner, budsjetteringssystemer med mer det ofte vanskelig å samarbeide på tvers. Paradoksalt nok opplever jeg at det er enklere å samarbeide med kolleger, både kunstneriske og vitenskapelige, i Europa og Nord-Amerika, enn i Oslo by.

Det er også store utfordringer knyttet til dagens finansierings- og evalueringsmetoder. Jeg skal i det følgende illustrere dette ved å trekke frem noen problemer knyttet til to ulike former for tverrfaglighet:

tverrfaglig samarbeid mellom ulike vitenskapelige disipliner
tverrfaglig samarbeid mellom kunstneriske og vitenskapelige disipliner

Bortsett fra institusjonenes egne midler, som ofte er knyttet til den disiplinorienterte organisasjonsstrukturen (institutt/fakultet/ høyskole), er det Norges forskningsråd som kanaliserer mye av forskningsmidlene i Norge. Det finnes flere strategiske satsninger som oppmuntrer til tverrfaglig samarbeid, men hvis man faller utenfor disse satsningene, er det bare mulig å søke på syv «frie» prosjekttyper: biologi og biomedisin, humanistiske fag, klinisk medisin og folkehelse, matematikk og naturvitenskap, teknologi, samfunnsvitenskap, miljø og utviklingsforskning.

Hva da om en musikkforsker, en komponist, en danser, en billedkunstner, en fysioterapeut, en psykolog og en informatiker ønsker?å søke midler til et felles prosjekt, hvor skal man søke? Svaret er kanskje den kategorien som heter FRIPRO, og som dekker «forskning av høy vitenskapelig kvalitet uavhengig av fagområder og disipliner». Problemet er bare at søknadene «behandles innenfor en av sju fagkomiteer», med samme fagstruktur som nevnt over. Dette innebærer i praksis at tverrfagligheten ryker før evalueringen har startet. Når skal vi få et program som ikke starter med å dele inn søknadene i disiplinorienterte fagkomiteer, men som virkelig tar tverrfaglighet på alvor?

Enda verre står det til med mulighetene for tverrfaglig samarbeid mellom kunstneriske og vitenskapelige disipliner. Her er de organisatoriske avstandene mellom de involverte institusjonene ofte enda større enn det man finner internt på institusjonene. Et annet problem er at det avgjørende evalueringskriteriet i dagens forskningsfinansiering er «høy vitenskapelig kvalitet». Dette utelukker fagpersoner og miljøer som bruker «høy kunstnerisk kvalitet» som det viktigste evalueringskriteriet for sin aktivitet.

Vitenskapene har sine metoder og tradisjoner med krav til sannhet og redelighet. Samtidig etterspørres til stadighet kreativitet, nyskapning og innovasjon. I kunstmiljøene er situasjonen omvendt, her er det en tradisjon for å frembringe det ingen før har sett eller hørt. Utfordringen for kunstmiljøene er å utvikle en eksplisitt kritisk refleksjon og dokumentasjon av de kunstneriske prosessene. Det ville være nærliggende å tro at en større grad av tverrfaglige og tverrinstitusjonelle prosjekter kunne være positivt både for de vitenskapelige og de kunstneriske FoU-miljøene.

Diskusjonen rundt finansiering av kunstnerisk FoU-virksomhet har resultert i opprettelsen av det nasjonale Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid, administrert fra Kunsthøgskolen i Bergen. Her kan det søkes om finansiering av prosjekter hvor det kunstneriske nivået legges til grunn for evalueringen. Men dette programmet administreres utenfor Forskningsrådet, noe som gjør det vanskelig å søke midler til tverrfaglige prosjekter mellom kunst og vitenskap. Dette betyr at tverrfaglige prosjektsøknader med faglig forankring i både kunstneriske og vitenskapelige fagmiljøer faller utenfor dagens rammeverk, både de kunstneriske og de vitenskapelige.

Vi skal ikke mange århundrene tilbake før kunst og vitenskap ble sett på som to sider av samme sak. Faktisk er det mulig å se en slik holdning praktisert ved flere av verdens ledende universiteter. Et eksempel er Center for Computer Research in Music and Acoustics (CCRMA) ved Stanford University i California. Her har det ikke bare blitt produsert grensesprengende musikk, men også grunnforskning innen lydbehandling som etter hvert har blitt tatt i bruk i de fleste mobiltelefoner og datamaskiner. Utgangspunktet er den kreative tilnærmingen og den fordomsfrie innstillingen.

I Norge har blant annet NTNU vært flinke til å oppfordre til studiesamarbeid på tvers med emnet «Eksperter i team». Mange av sentrene for fremragende forskning er også vitenskapelig tverrfaglige. Vi har allikevel en vei å gå før vi ser en mer generell støtte av studieprogrammer og forskningsprosjekter hvor kunst, teknologi og ulike vitenskapstradisjoner er helt integrert.

Vi som jobber faglig på tvers her i Norge, står i dag rådville. Når får vi organisasjonsstrukturer og finansieringsprogrammer som åpner for reell tverrfaglighet, og der kunstneriske og vitenskapelige prosesser kan gå hånd i hånd? Her er noen konkrete forslag til institusjonene og til Norges forskningsråd:

Opprett tverrfaglige finansieringsprogrammer med én felles tverrfaglig behandlingskomité, og still som krav at minst tre forskjellige fagdisipliner (fakulteter/institusjoner) må inngå i hver søknad.
Åpne for prosjekter hvor kunstneriske og vitenskapelige metoder sidestilles, og hvor evalueringen baseres på en totalvurdering av kunstneriske og vitenskapelige meritter.
Øremerk minst 10 prosent av alle forskningsmidler til formidling, herunder kunstneriske resultater.

Hjernevask-debatten i vår viste at ydmykhet, interesse og kontakt mellom vidt forskjellige fagområder ikke bare er formålstjenlig, men helt nødvendig for å besvare de spørsmål som er stilt. Dessverre gjør dagens norske institusjonsstrukturer og finansieringskilder det vanskelig å få til slike sammenkoblinger mellom det systematisk reflekterte og det kreativt eksperimenterende. Her er det et forbedringspotensial.