Tidligere i dag holdt jeg innlegg under årsmøtehelgen til Norsk musikkråd og Musikkens studieforbund i Fredrikstad. Musikkrådet feirer 50 år i 2026 og var samlet for å lage strategi. Jeg var invitert for å si noe om musikk, KI og fremtiden. Det passet godt etter en uke der jeg både hadde diskutert KI med scenekunstfeltet under Heddadagene og hvordan KI-agenter endrer forskningsprosessen. Her er en oppsummering av hovedpunktene jeg forsøke å få frem.
Musikk er prosess, ikke produkt
Jeg pleier å kalle meg selv musikkforsker og forskermusiker, og mye av forskningen min har handlet om hva musikk egentlig er. Mitt utgangspunkt er at musikk ikke først og fremst er et produkt (noter på papir eller lyd i en fil), men en prosess der mennesker er aktivt involvert. Det er dette som gjerne kalles musikkering (fra Christopher Smalls bok Musicking fra 1990-tallet).
I foredraget brukte jeg musikkeringskvadranten min for å sortere fire måter å forholde seg til musikk på: å skape, å utøve, å oppleve og å forstå. Nye teknologier griper inn i alle fire, og kategoriene flyter stadig mer over i hverandre. En komponist i dag skriver ikke bare noter, men lager lyder, programmerer og står kanskje på scenen selv. Og publikum er ikke passive mottakere, de kan også være med på å forme musikkopplevelsen ved hjelp av app’er og interaktive musikksystemer.
KI er ikke én ting
Et hovedpoeng jeg stadig gjentar: KI er ikke en ting, og heller ikke én ting. Grovt sett kan vi skille mellom regelbaserte systemer og læringsbaserte systemer. Musikk er faktisk et glimrende eksempel på det første. Mye musikk er helt regelbasert (tenk på 4-5-1-progresjoner i popmusikk eller 2-5-1 i jazz), og folk har laget «terningkastmusikk» lenge før datamaskinene kom. De læringsbaserte systemene, som dagens store generative modeller, finner i stedet mønstre i enorme datamengder.
Musikk har vært med på å utvikle KI fra start. Noe av det første man gjorde da de store datamaskinene ble installert på 1950-tallet, var å lage pling-plong-musikk med dem. Så spørsmålet «hva har kunst med KI å gjøre?» er ikke bare feil stilt, det er også ganske historieløst. KI har blitt brukt til å lage ny musikk helt fra første stund, og musikalsk eksperimentering har vært med på å drive frem nye KI-modeller gjennom mange tiår.
Når det er sagt, skal vi ikke skyve under en stol at dagens kommersielle KI-systemer har mange problemer. Mange av de store selskapene har tatt seg til rette og trent opp musikkmodeller på opphavsrettsbeskyttet materiale. Dette er både uetisk og ulovlig og må reguleres.
Personvern er en annen alvorlig side, kanskje tydeligst eksemplifisert med «deepfakes». Men å si at man er «imot KI» gir likevel lite mening, det er omtrent som å si at man er imot strøm. Det vi kan og bør, er å være kritiske til hvilke systemer vi slipper inn i livene våre. Dette har jeg skrevet mer om i kronikken om KI og musikere og i punktene til Dagsnytt atten om musikk og KI.
Trenger vi musikere i fremtiden?
Så når Norsk musikkråd spør meg om musikklivet i 2050 forsøker jeg å be alle om å puste med magen. Trenger vi musikere i fremtiden? Det korte svaret er ja. Folk har spilt trombone i mange århundrer. Den ble ikke erstattet da saksofonen kom på 1800-tallet. Mange trodde at musikerne ville forsvinne også da gramofonen ble introdusert. Gramofonen forsvant, men har kommet igjen som LP-spiller i flere runder. Nye teknologier kommer til, men de sameksisterer gjerne med tidligere.
Jeg er ikke spesielt bekymret for at KI-musikk vil ta over alt fremover. Hvis noe, så vil KI-musikk ta over endel av den «hermetiske» musikken vi får i strømmetjenestene (som forøvrig tok livet av CD-platen). Endel musikkprodusenter vil miste jobben, men jeg har tro på at menneske-musikere vil ha jobb i all overskuelig fremtid!