Jeg sitter på Kjevik og venter på flyet tilbake til Oslo etter å ha vært på møte med både UHR-Humaniora og UHR-Samfunnsfag. Disse to enhetene i Universitets- og høgskolerådet hadde satt av en hel ettermiddag til å diskutere tverrfaglighet, og jeg var invitert til å snakke om snart ti års erfaring fra RITMO og et lite år med MishMash.
Flerfaglig, tverrfaglig, transfaglig
Jeg pleier å starte slike innlegg med å rydde litt i begrepene. Min erfaring er at når noen sier at de jobber tverrfaglig, så jobber de som oftest flerfaglig: man samarbeider om felles problemstillinger, men holder seg trygt innenfor egen faglighet. Enda mer forsiktig er det kryssfaglige, der man betrakter hverandre på avstand. Og så har vi det transfaglige, der fagene virkelig smelter sammen. Jeg har tegnet opp dette landskapet i en egen disiplinaritetsfigur, og selve grunntanken har fulgt meg helt siden jeg skrev om forskning på tvers for femten år siden.
Poenget mitt er ikke at tverrfaglig er bedre enn flerfaglig. Poenget er at man må være ærlig om hvor man befinner seg. Det kan til og med være asymmetri i et samarbeid, der én person jobber tverrfaglig mens en annen bidrar flerfaglig. Det kan gå helt fint, særlig hvis man snakker om det, ellers kan det fort bli konflikter.
Jeg pleier å si at ordentlig tverrfaglighet skal gjøre litt vondt. Hvis du aldri må lese litteratur du ikke hadde tenkt å lese eller forholde deg til analyser du ikke skjønner, da driver du ikke ordentlig tverrfaglig. Det er gnisningene som er produktive. For å parafrasere Bruno Latour: konflikten mellom disipliner er ikke en brems for vitenskapen, men en av dens motorer.
Erfaringer fra et kaffemaskinsenter
RITMO er et samarbeid mellom forskere fra tre institutter ved UiO (musikkvitenskap, psykologi og informatikk) og tre fakulteter (HF, SV, MN). Noe av det viktigste vi gjorde da vi startet, var faktisk å fokusere på interiørarkitektur. Jeg pleier å kalle RITMO et kaffemaskinsenter fordi kaffemaskinen bokstavelig talt er det første du møter innenfor døren.
Faglig har vi organisert oss rundt et felles tema (rytme!) og bygget opp et stort metodemangfold. Men vi måtte bruke tid på å oppdage de grunnleggende forskjellene: psykologene er gjerne hypotesedrevne, informatikerne datadrevne, humanistene idédrevne, og de mer kunstneriske og ingeniøraktige er bygger ting med mål om å få det til å fungere.
Hvis man ikke er bevisst slike faglige forskjeller, er det vanskelig å forstå hverandre. Psykologene spurte gjerne humanistene og informatikerne om hvilke hypoteser de jobbet med utgangspunkt i. Men humanister og informatikere jobber ikke med hypoteser, de kan derimot være opptatt av et begrep eller en algoritme.
På samme måte er publiseringskulturene forskjellige. For å sette det litt på spissen, er humanister ofte opptatt av bøker (monografien!), psykologer skriver tidsskriftartikkelen og informatikere publiserer i “proceedings”. Dette er tre forskjellige verdener, og det gir ikke mening å sette dem opp mot hverandre.
Nettopp erfaringen med å håndtere slike forskjeller var mye av bakgrunnen for at jeg engasjerte meg i NOR-CAM-arbeidet om bredere vurdering av akademiske karriereløp, et arbeid det er gøy å se at nå ruller videre i Europa.
Fra tverrfaglig til tverrinstitusjonell
Med MishMash har utfordringene fått en ekstra dimensjon. Der RITMO er et kaffemaskinsenter, er MishMash et festivalteltsenter: det beskytter mot vær og vind, men er ellers åpent og innbyr til samarbeid.
Men et nasjonalt senter med nesten alle norske universiteter og høyskoler som partnere betyr også en rekke institusjoner med ulike systemer, ulik organisering og ulike timeregnskap. Det er nok av praktiske utfordringer: vi har ikke delte kalendere, vi får ikke Teams til å fungere på tvers, og felles ansettelsesprosess for våre nye stipendiater og postdoktorer ga vi fort opp.
Mye av jobben min nå handler om å forstå alle institusjonenes interne logikk. Her bruker vi rett og slett MishMash som et verktøy for å sette fingeren på ømme punkter, slik at vi kan samarbeide bedre fremover.
Og så var det utdanningen
Til slutt snek jeg inn et lite hjertesukk om utdanning. Senterordningene til Forskningsrådet er fantastiske for å organisere forskning, men de er ikke tenkt rundt utdanning. Det er en utfordring for oss som jobber ved universiter hvor begge deler er del av oppdraget.
Universitetene skal drive forskningsbasert utdanning, men vi må være ærlige på at grunnemnene våre ikke alltid er så veldig forskningsbaserte. Her må vi tørre å se oss selv i speilet. Men ambisjonsnivået bør ikke være på bare forskningsbasert utdanning, den bør også være forskningsnær. Det krever en helt annen organisering og tenking.
I diskusjonen etter innlegget mitt kom vi inn på at vi mangler gode verktøy for å få til både tverrfaglig og tverrinstitusjonelt samarbeid, og ikke minst koblinger mellom forskning og utdanning. Jeg har tidligere påpekt at vi sliter med dette internt på UiO (utfordringer med 40-gruppene). I MishMash drømmer vi også om fellesemner på tvers av institusjoner, mikroemner og fleksible studiepoengenheter.
Vi ble selvølgelig ikke enige om noe som helst i Kristiansand, men det var gode diskusjoner og nok av ting å følge opp videre!
Imponert over at Universitetet i Agder har egen lounge på Kjevik.