Jeg ble intervjuet av Aftenposten i forrige uke og i dag kom artikkelen Støydemping blir normen på “trykk”. Den tar for seg hva som skjer når støydemping nå har blitt normalen. Den problematiserer imidlertid ikke hvordan hodetelefoner fungerer og at det er mange ulike typer med ulike varianter av støydemping. Derfor dette blogginnlegget for å gjenta det jeg sa til journalisten, men som ikke kom på trykk.
Ulike typer hodetelefoner
Det finnes mange ulike typer hodetelefoner. Generelt kan vi dele dem inn i fire hovedkategorier: (1) de største “klokkene” som omslutter ørene, (2) litt mindre hodetelefoner som sitter utenpå ørene, (3) “proppene” som settes inn i øregangen, (4) benkonduksjonsmodeller som sitter foran ørene. De tre første typene er basert på å lage “lyd”, altså svingninger i luft som treffer øregangen.
Tidligere var det bare de største “klokkene” som klarte å skape fullverdig lyd, særlig med god bassrespons. Ved hjelp av mange psykoakustiske triks har produsentene nå klart å lage “propper” som kan simulere ordentlig bass (ja, simulere, for bølgelengden til basslyder mye større enn at de kan gjengis med så små propper).
Den siste typen (benkonduksjonsmodeller) baserer seg på å lage vibrasjoner som går inn i skjelettet istedenfor gjennom øregangen. Disse er basert på prinsippert om at man kan “kjenne” musikk på kroppen; sett for eksempel fingrene på et piano eller en høyttaler som vibrerer. Selv om prinsippet har vært kjent lenge, er det først det siste tiåret at teknologien har blitt tatt i brukt kommersielt.
Støykansellering
La oss ta for oss to typer støykansellering: passiv og aktiv.
Passiv støykansellering
Det er viktig å huske på at alle hodetelefoner (unntak benkonduksjon) fungerer som passiv støykansellering. Det er fordi de dekker til ørekanalen og dermed hindrer lyd i å komme inn. Noen klokker er så store og tette at skjermer ganske mye mot utvendig støy, og noen propper sitter også så godt at de nesten fungerer som vanlige ørepropper.
Jeg synes jo ellers at benkonduksjonsmodellene er interessante nettopp fordi de ikke fjerner lydene rundt. Dette gjør det mulig å følge med på det som skjer rundt samtidig som man hører på noe annet. Men det er altså ikke det folk flest er interessert i om dagen.
Aktiv støykansellering
Medieinteressen dreier seg altså om såkalt aktiv støykansellering—“active noise cancelling” (ANC)—som nå er blitt allemannseie. Dette bygger på et gammelt prinsipp: ved å ta opp lyd, faseforskyve den og spille av igjen vil man i teorien kunne kansellere lydbølger. Dette fungerer også ganske bra i praksis, særlig for repeterende lyder.
En illustrasjon av aktiv støykansellering. Laget av Gemini med følgende prompt: “Can you make an illustration of how active noise cancellation in headphones works?”
Aktive hodetelefoner har vært på markedet i mange år, men har tidligere vært ganske dyrt og ekslusivt. Nå har teknologien blitt så velkjent, og komponentene så billige, at det nesten er vanskelig å kjøpe hodetelefoner uten aktiv støykansellering.
Aktiv støykansellering kan gjøres med høyttalere også, jeg har testet med studentene mine og hvis man kalibrerer oppsettet bra, kan man ihvertfall fjerne relativt enkle lyder.
Effekten av støykansellering
Ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse har vi lenge vært opptatt av hvordan mennesker sanser, beveger seg og samspiller i lydmiljøer. De pågående teknologiske endringene gjør disse spørsmålene mer aktuelle enn noen gang.
Aftenpostens spørsmål om støydemping er interessant, men jeg tenker at det er like mye et spørsmål om psykologi, som teknologi. Menneskelig sansning er basert på at vi kontinuerlig skiller mellom “bakgrunn” og “forgrunn”. Vi har ikke kapasitet til å ta inn alt, så vi sorterer ut alt som repeterer for å være klar til å oppleve livets overraskelser. Hjernen har altså sin egen støykanselleringsalgoritme som er kontinuerlig i gang.
Det underliggende problemet
Det er noe paradoksalt i at vi nå forsøker å skjerme oss mot støyende teknologiske inntrykk ved å bruke mer teknologi. Det er ikke nødvendigvis galt, men man kunne tenke seg at vi også burde vurdere å fikse det underliggende problemet: mye støy, både inne og ute.
I AMBIENT-prosjektet har vi jobbet med å kartlegge innendørslydmiljøer. Jeg har selv gjort opptak i 365 ulike rom for å skjønne hvordan de låter (og jeg reagerer på dem).
Vi har også forsøkt oss på å gjøre lydlige intervensjoner i ulike hverdagsrom, ved å introdusere fuglelyder, og “hacke” ventilasjonssystemer. Dette er eksempler på hvordan vi kan ta tilbake kontrollen over lydmiljøet vårt.
Lær mer
Det paradoksale er at vi lever i en stadig mer støyende verden, men istedenfor å gjøre noe med det underliggende problemet forsøker vi å fjerne lyden og deretter introdusere ny lyd. Vil du lære mer om sånne ting kan jeg anbefale emnet MUS2640 – Sensing Sound and Music som jeg underviser hver høst ved UiO!