I dag hadde jeg gleden av å være på opptak med Abels tårn, NRKs populære populærvitenskapelige program.
Spørsmålet jeg fikk var:
“Hei Abels tårn! Takk for et flott og kunnskapsrikt program!
Jeg har et spørsmål om fiolin: Det sies at eldre fioliner har en dypere klang enn nye fioliner. Slike eldre fioliner, eksempelvis av merket «Stradivarius», er kjent for sin rike klang og er følgelig mye verdt på markedet. Slik jeg har forstått, kommer klangen fra treverket, som har utviklet seg på en eller annen måte gjennom årenes løp.
Jeg lurer på om fiolinens treverk påvirker lydbølgene som sendes ut, og om det er dette som gjør at vi oppfatter klangen annerledes enn vi gjør på nyere fioliner. Alternativt, om selve treverket som ble benyttet før i tiden skiller seg ut fra dagens treverk.
Hilsen fast lytter, Ingrid Djuvik Overskeid.”
Svaret mitt kommer på radio om ikke så lenge. Det er relativt kort, så jeg legger inn noen flere refleksjoner her for de som er interessert.
Klang
La oss begynne begrepet “klang”. Det kan bety ulike ting. Det ene dreier seg om “etterklangen”, altså hvor lenge og hvordan de ulike frekvensene resonnerer i kassen. Det andre er “klangfargen”, det som definerer den lydlige forskjellen på to instrumenter som spiller den samme tonen med samme lydnivå. Det er klangfarge vi bruker for å definere forskjellen på en trompet eller saksofon, eller, i dette tilfellet, ulike fioliner. (På engelsk bruker man forøvrig det franske begrepet “timbre” om klangfarge.)
Treverk
Treverket i en fiolin har stor betydning for hvordan lydbølgene dannes og forsterkes i instrumentet. Fiolinen fungerer som en resonanskasse: strengene lager relativt lite lyd i seg selv, men vibrasjonene overføres via stolen til lokket og bunnen. Disse vibrasjonene påvirkes av ulike ting, inkludert tettheten og elastisiteten i treverket. Så vidt jeg kan se er det vanlig å bruke gran i lokket og lønn i bunnen og på sidene av en fiolin. Gran er lett og elastisk, noe som gir god resonans, mens lønn gir styrke og reflekterende egenskaper.
Tre utvikler seg naturlig over tid. Det mister fuktighet, harpiks krystalliseres, og mikroskopiske strukturer kan endres. Hvordan det slår ut for enkeltinstrumenter varierer nok ganske mye. Gode fiolinmakere, som Stradivari og Guarneri, hadde mye erfaring og godt håndverk som gjorde at de laget mange instrumenter som har tålt tidens tann. Men jeg vil tippe at de også laget noen dårlige instrumenter som har blitt faset ut på samme måte som mange andre gamle instrumenter som har blitt kassert. Det er dermed ikke rart at de (relativt få) gamle instrumentene som har overlevd, låter bra.
En av fordelene med gammelt treverk er at de har tørket og stabilisert seg. Dette gir en annen respons enn nytt treverk, som fortsatt inneholder mer fuktighet og har en «råere» struktur. Dette visste også Stradivari godt, så han og andre brukte tremateriale som allerede var gammelt og stabilt da de bygget sine instrumenter. Det er også en teori at de brukte trær som vokste under den lille istid (ca. 1500–1800), en periode hvor trærne vokste langsomt og derfor fikk tette årringer som gir høyere tetthet og (kanskje) bedre akustiske egenskaper.
Behandlingen av treverket er ennå en komponent som kan spille inn. Bruk av mineraler, kjemikaler og ulike former for lakk kan også være med på å påvirke klangen. Dette er imidlertid elementer som også kan ha blitt endret opp gjennom årene ettersom instrumentene kan ha fått ny behandling underveis.
Er gamle fioliner bedre enn nye?
Det opprinnelige spørsmålet legger opp til at gamle familier er “bedre” enn nye. Men stemmer det? Det korte svaret er: nei!
Dette er et spørsmål som ikke kan besvares gjennom fysikken, men hvor vi må ty til psykologien. “Alle” vet at en Stradivarius er et dyrt og fint instrument, så derfor vil alle også per definisjon synes at det låter bra. Det er med andre ord mye synsing om dette, men det er også noen veldig gode vitenskapelige artikler skrevet av Claudia Fritz og kolleger.
I sin første studie (publisert i PNAS 2012) fikk de 21 erfarne fiolinister til å spille på tre nye og tre gamle instrumenter, inkludert to Stradivarius-fioliner og én Guarneri del Gesu. Dette ble gjort under dobbeltblinde forhold i et rom med relativt tørr akustikk. Resultatene viste at den mest foretrukne fiolinen var ny, mens den minst foretrukne var en Stradivarius. De fleste klarte ikke å identifisere om deres foretrukne instrument var nytt eller gammelt og nye fioliner ble generelt rangert best.
Den første studien fikk kritikk for ulike ting, så forskerne bestemte seg for å gjøre en ny og mer kontrollert studie (PNAS 2014). Denne gangen ba de 10 anerkjente solister blindteste 12 fioliner (seks nye og seks gamle, inkludert fem Stradivarius-fioliner). Testingen ble gjort både i et øvingsrom og i en konsertsal, for å sikre mer realistiske testforhold. Seks av de ti fiolinistene valgte et av de nye instrumentene som sin favoritt. Denne studien viste igjen at fiolinistene ikke klarte å skille nye instrumenter fra de gamle og at de generelt likte de nye instrumentene best.
Mens de to første studiene fokuserte på fiolinister som spilte på instrumentene, gjorde forskerne også en tredje studie (PNAS 2017) hvor målet var å undersøke hvordan gamle og nye instrumenter låter i en konsertsal. Her ble tre nye fioliner testet mot tre Stradivarius-fioliner i to ulike byer (Paris og New York). Instrumentene ble spilt bak en akustisk gjennomsiktig skjerm slik at lytterne ikke kunne se instrumentene. Lytterne var tydelige i sin dom: de nye fiolinene ble klart foretrukket, både med og uten akkompagnement. Ekspertlytterne (som inkluderte både musikere og fiolinbyggere) var ute av stand til å skille mellom nye og gamle fioliner.
Disse studiene viser altså at det ikke er noe hold i ideen om at gamle instrumenter er “best”. Nå er det viktig å huske på at sammenligningen ble gjort med gode, nye instrumenter. Dette er ikke masseproduserte fioliner, men håndbyggete kvalitetsinstrumenter. De koster allikevel en brøkdel av hva man må betale for en Stradivarius.
Konklusjon
For å oppsummere kan vi altså si at de fleste gamle instrumenter som har overlevd til i dag er gode. Det er fysiske grunner til dette, som blant annet skyldes materialene som er brukt og måten de er bygget på. Men dagens instrumentmakere er minst like gode til å produsere instrumenter som låter bra. Det skulle jo egentlig bare mangle, gitt at de har mange hundre års erfaring mer i ballasten samt masse avansert teknologi for å hjelpe med design- og byggeprosessen.
Vi må imidlertid til psykologien for å finne svar på hvorfor Stradivariuser er så myteomspunne. Mange av dem er nok fysisk gode instrumenter, men de har også en lang historie og egenart som gjør at man blir begeistret bare ved å se et slikt instrument. Det igjen påvirker måten vi opplever at det låter.