I dag hadde jeg gleden til å holde en liten tale til finalistene i Konkurransen Unge Forskere, som nå organiseres av Akademiet for yngre forskere. Jeg har tidligere skrevet noen tanker om hva deltakelsen betød for meg. Her er talen jeg holdt.

Kjære finalister

Sommeren 1996 brukte jeg mange timer i naturfagsrommet på Nesbru videregående skole i Asker. Jeg gikk på IB-linjen og hadde bestemt meg for å skrive avslutningsoppgave (“Extended Essay”) i fysikk. Helt fra jeg var liten hadde jeg vært fascinert av hvor sterkt papir er. Faren min hadde vist meg hvordan man kan lage en papirsylinder av et A4-ark. Du ruller det sammen og setter på et par tape-biter for å holde dem sammen. Det er viktig å ikke sette tape på kanten, da blir den ustabil. En slik papirsylinder kan enkelt holde en tung bok oppå. Men hvor mye tåler faktisk en slik papirsylinder? Det var spørsmålet jeg stilte meg der jeg sto og helte sand gjennom en trakt ned i en boks på toppen av en papirsylinder.

Våren 1997 sendte jeg inn oppgaven min til Konkurransen Unge Forskere. Gleden var stor da jeg ble invitert på finalehelg. Der møtte jeg 20 andre forskningsglade ungdommer som hadde skrevet oppgaver om alt mellom jord og himmel (bokstavelig talt). Finalehelgen var et stort høydepunkt. Det var svært inspirerende å møte de andre finalistene og kjenne på gleden over å forske og finne ut nye ting. Vi var på omvisninger ved UiO og i forskningsavdelingene til ulike bedrifter og jeg fikk et kontaktnett som jeg fremdeles drar nytte av.

Jeg fikk andrepremie i fysikk for oppgaven min og vant prisen for beste utstilling. Dette gjorde at jeg fikk representere Norge på Stockholm International Youth Science Seminar hvor vi var med på Nobelarrangementene. Prisutdelingen og middagen var storslått, men det er ikke det som var det viktigste. Det var en unik mulighet til å få lov å være sammen med prisvinnerne en hel uke. Da skjønte jeg at de var helt normale folk med genuin nysgjerrighet og sterk gjennomføringsevne. De fortalte om nervene de hadde før Nobel-forelesningene og ga tydelig uttrykk for at de syntes det var mye morsommere å prate med oss ungdommene mellom de offisielle arrangementene. De var tross alt professorer og deres vanlige liv var å lede forskningsgrupper med studenter på sine hjemlige universiteter.

I dag er jeg professor selv og kan forstå gleden av å jobbe sammen med dyktige og nysgjerrige unge mennesker. Jeg er så heldig å få lede et Senter for fremragende forskning: RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse. Vi jobber med å utvide vår forståelse av rytme som en grunnleggende egenskap i menneskelivet. Det gjør vi ved å samle forskere fra mange ulike fagfelt. Senteret vårt er et samarbeid mellom musikkvitenskap (som har blitt mitt eget felt etterhvert), psykologi og informatikk, men vi jobber også med filosofer, lingvister, fysikere, matematikere, biovitere og medisinere.

Det var en slik faglig bredde jeg opplevde for første gang da jeg deltok i Konkurransen Unge Forskere. Det å bli belønnet for et ellers anonymt skoleprosjekt var en stor motivasjon for å begynne å studere. Møtet med andre interesserte ungdommer var en forsmak på hva jeg kom til å oppleve på universitetet.

Og lurer du på hvor mye en papirsylinder tåler? Vel, i mitt eksperiment klarte de fleste godt over 4 kg. Det er ikke dårlig.

Gratulerer til alle som er her i dag og alle andre nysgjerrige ungdommer der ute. Dere er alle vinnere! Lykke til videre!